Nomineret til Nordisk Råds Litteraturpris 2003

Klassisk modernisme

AV SINDRE HOVDENAKK

Hanus Kamban
Pílagrímar (Pilgrimme)
Mentunargrunnur Studentafelagsins. FO

Forfatteren Hanus Kamban er noe av en veteran innen færøysk litteratur- og kulturliv. Med novellesamlingen Pilgrimme plasserer han seg trygt innenfor det som må kunne kalles en klassisk litterær modernisme. Resultatet er noveller som både oppleves som samtidsmessig relevante og eviggyldig verdifulle.
Hanus Kamban har et språk som er nærmest gjennomskinnelig, og menneskene i hans noveller framtrer alle krystallklart skildret. I tillegg bærer de alle dypest sett på et eksistensielt alvor, et slikt alvor som bare1900-tallsmennesker kan oppvise. Enten de nå er utvandrere eller heimfødinger, bønder eller akademikere. Alle har de gjennomlevd, på mer eller mindre brutalt vis, historiens store drama. På den måten blir Pilgrimme også som et stort panorama over det 20. århundre, og de malstrømaktige herjingene som dette århundret utsatte både enkeltindivider, samfunn og kulturer for.

Frigjøring
Samlingen inneholder ni noveller. Den lengste, og slik jeg ser det også langt på vei viktigste novellen, er Den hvide mand. Den er i tillegg spennende på en nærmest gammeldags måte, i all sin grundige og tydelige oppbygde dramaturgi.
I novellen møter vi straffangen Dávur, på vei med båt til Danmark for der å sone en urettmessig idømt drapsdom. I skildringen av all den smålige misunnelsen, intrigene og det undertrykte begjæret som tilsammen har vært med på å drive Dávur rett i fellen, spiller Kamban på strenger som klinger velkjent for alle med interesse for klassisk nordisk litteratur og arketypiske fortellergrep.
Samtidig som han viser hvordan det å beherske et språk, å kunne fortelle og dermed synliggjøre sin egen historie i seg selv er et frigjøringsprosjekt. Et menneske blir kun individualisert og tydelig imøte med andre. Og gjennom å fortelle sin historie til skotske MacFarlane – gentleman og medpassasjer – opplever Dávur nettopp det: En frigjørelse, både i intellektuell og fysisk forstand.

Canterbury
”Er det noget du ønsker deg mer enn noget annet i dette liv”, spør MacFarlane.
”At se domkirken i Canterbury”, svarer Dávur.
Slik har det seg at den færøyske tjenestegutten evner å etablere seg en ny tilværelse i et nytt land og innenfor en kultur som han ellers ikke ville ha evnet å nå. Uten først å ha omdannet sitt eget liv til en fortelling. En fortelling som bare han selv har eierskap til.
Det er visst slikt som kalles å beherske en kultur. Å strebe etter å ta del i en erkjennelse som rager høyere enn alle de barrierer vi mennesker i det daglige legger på vår egen og andres livsutfoldelse.
At så verken Dávur eller bokens øvrige personer til syvende og sist makter å slippe helt løs fra sin nedarvede og ytre påførte skjebne, er en annen side av den samme historien.
Historien om hvordan den eksistensielle ensomheten følger ethvert individuelt frigjøringsprosjekt som en skygge.
Skyggen av den moderne pilegrim.

Denne omtalen er skrevet på bakgrunn av Kirsten Brix’ danske oversettelse.