Historien om eksport av norsk samtidslitteratur

Du store verden

AV EIRIN HAGEN

I de seneste år har forfattere fra det lille lange landet ved havet i nord opplevd å se sine bøker oversatt i et omfang og antall som er ganske oppsiktsvekkende. I det hele tatt er nordisk litteratur blitt lagt merke til utenfor Nordens grenser, og mye har skjedd i kjølvannet av Jostein Gaarders Sofies verden.
Fra svært ulike hold er det blitt sagt at Norden er inne i en litterær boom, slik romaner med merkelappen magisk realisme fikk et nesten automatisk kvalitetsstempel for et tiår siden.
Oppskriften er ikke så enkel som at man bare tager en norsk roman, utstyrer den med gode kritikker og ditto salg i bokhandel (og bokklubb), og vips, så blir den oversatt til spansk, tysk og polsk helt av seg selv. Bak og omkring salgsformidling av norske bokrettigheter står en rekke enkeltpersoner og organisasjoner, og her spiller NORLA (Norwegian Literature Abroad) ved dens leder Kristin Brudevoll en meget sentral rolle.

Selvtillit
NORLA ble startet i 1978 etter initiativ fra Den norske Forfatterforeningen, og senere ble aktiviteten underlagt Norsk Kulturråd som en forsøksordning. Oppstarten skjedde uten positive forventinger hos sentrale norske forleggere. Det var for eksempel ingen støtte å hente da NORLA ønsket å bli representert på bokmessen i Frankfurt. Med en slik manglende selvtillit på nasjonallitteraturens vegne, måtte det kjempes – og langsomt bygges opp en tro på at norsk litteratur kunne fenge utenlandske lesere.
Siden 1984 er driften av NORLA finansiert via Kulturdepartementet; forsøksperioden er over. I 2000 ble det foreslått å redusere denne støtten i NORLA fordi det nå gikk så godt for norsk litteratur ute i den store verden. Som om man skulle frata en sprinter piggskoene når utøveren hadde kvalifisert seg til et Europamesterskap! Heldigvis, etter heftige protester ble det ingen nedskjæringer.
Kulturdepartementet viser nå ny entusiasme, og utvider NORLA til også å omfatte faglitteratur fra 2003. Slik støtte til oversettelser er av avgjørende betydning for litteratureksport. Nordiske forlag kan søke Nordbok, mens NORLA bistår forlag utenfor Norden.

Profilerer
Hos Cappelen alene steg antall salg av romaner for voksne fra 10 i 1991 (fordelt på fem forfattere) til 48 i 2001 (omfatter 11 forfattere). Andre norske forlag med skjønnlitterær profil har hatt en omtrent tilsvarende vekst, relativt sett. Med andre ord: Selvtilliten er omsider vunnet! Hvis et norsk forlag for en drøy håndfull år tilbake klarte å plassere en roman i Nederland og Tyskland, ble det kalt forfatterpleie. Det var ingen ambisjoner ut over dette.
I dag er bildet annerledes og mer utfyllende; rettighetsredaktørens arbeid er med på å profilere forlaget i den internasjonale forlagsverden, likesom en vesentlig del av et forlags litterære sjelsliv avdekkes ved å se på hvilke forfattere det presenterer i oversettelse. Det blir som å møte seg selv i døren – her på det gode vis. La meg tilføye; i dag er det også økonomi i salget – til glede for alle parter. Det faktum at de fleste norske forfattere lar seg representere ved sitt forlag i stedet for utenlandsk agent, innebærer også at alle inntekter blir pløyd tilbake til utgiverlandet.

Krafttak
Til tross for at Cappelen er landets eldste forlag, grunnlagt 1829, hadde det få skjønnlitterære utgivelser før rundt 1950. Av den grunn finnes ingen store navn som Hamsun, Ibsen, Undset og Vesaas i Cappelens portefølje. Vi måtte begynne fra begynnelsen – ved systematisk å bygge opp en stall av nye forfattere. Gjennom et krafttak rundt 1970 utviklet Cappelen seg til å bli forlaget for norsk episk samtidslitteratur – med kritikerroste og populære forfattere som Roy Jacobsen, Lars Saabye Christensen og Ingvar Ambjørnsen, senere fulgt av Erik Fosnes Hansen og Erlend Loe, og nye krimforfattere som Anne Holt og Karin Fossum.
Alle disse og en lang rekke av Cappelens skjønnlitterære forfattere er solgt til utlandet via forlagets egen rettighetsredaktør (med unntak av Fosnes Hansen). Disse forfatterne har oppnådd å bli oversatt til en rekke språk, fra ti til 22. Og flere følger. Utgangspunktet for dette antall og omfang er at de skriver gode romaner. Men det har vært og vil også være avgjørende for resultatet at ekspertisen ligger i forlaget. Rettighetsredaktørens samspill med redaktørene er helt avgjørende for flyt av informasjon og dialog om manuskripter, og ikke minst en løpende kontakt med forfatterne.

Nærkontakt
Gjennom nærkontakt med forfatter og redaktør utvikles kompetanse på de ulike forfatterskapene, en innsikt som er alfa og omega i rettighetsredaktørens arbeid. Ved å ta eierskap i forlagshistorien og forfatternes samlede arbeider, kan en roman skrevet for 15 år siden være aktuell når forlag innefor nye språkområder kontaktes. Som rettighetsredaktør opplever jeg ikke rollen som selger overfor en kunde, men like mye en redaktør som formidler litteratur til en annen redaktør/forlegger.
Det er en samtale mellom kolleger, hvor informasjon fra det utenlandske forlaget om deres egne utgivelser – både nasjonale og oversatte – er viktig i sammenhengen. Denne dialogen kan bare skje og opprettholdes på bakgrunn av tillit. Det nære forholdet til forfatteren i det utgivende forlag og hele nettverket av kontakter, er hovedforklaringen på at norske bøker blir oversatt i den utstrekning de gjør – uten at en utenlandsk forlagsagent har vært inne i bildet.
Når boken er solgt, er det svært viktig at den blir behørig oversatt. For at studenter skal interessere seg for våre små nordiske språkområder, trengs det kontinuering stimulering og nyrekruttering. Både NORLA og Utenriksdepartementets Kulturavdeling har gjennom årene invitert oversettere til seminarer og arbeidsopphold i Norge. Både på kort og lang sikt må nordisk-studentene og de som allerede arbeider som oversettere motta inspirasjon og støtte slik at det kan finnes noen i Italia som virkelig kan finsk, eller noen i Portugal som behersker norsk. Utenriksdepartementet sørger for midler til fellesnorske stands på flere bokmesser, og er vertsskap for forleggerdelegasjoner. I tillegg bidrar ambassadene rundt omkring som et uvurderlig vertskap for forfatterlanseringer og pressemøter. Spesielt har den norske ambassadørens residens under London Book Fair fungert som et konstruktivt møtested for forleggere, oversettere og andre litteraturarbeidere. Listen over formidlere kan utvides til også å omfatte entusiaster ved en rekke forskjellige litteraturfestivaler og bokarrangementer.
Dette ganske så omfattende apparatet er tilgjengelig for norske forlag når råd og dåd skal søkes, da vel å merke i tillegg til den direkte kontakten med de utenlandske redaktørene/forleggerne. Det er både utfordrende og betryggende å ha hele dette registeret å spille på for den som arbeider med salg av bokrettigheter. Kontaktnettet er møysommelig oppbygd – og det skal vedlikeholdes. Ikke alle treffes på bokmesser, men kontakt skjer året igjennom. Alt og alle er viktige deler i det store maskineriet.

Langsiktig
Så har selvtilliten vist seg å være svært så befordrende. Det har hele tiden vært viktig å vite at profilering og salg av forfattere er et langsiktig arbeid. Lars Saabye Christensen var forut for sin tid med henblikk på salg til utlandet da han slo igjennom med romanen Beatles i 1984. Riktignok ble den utgitt på dansk og tysk av mindre forlag og i Sverige – senere også Romania. Men Cappelen var ikke modent for å løfte romanen videre utover landegrensene – skjønt den ble etter hvert kjøpt av over 200 000 nordmenn. Utenlandske forlag hadde på det tidspunkt lite eller intet fokus på norske samtidsforfattere.
I oktober 2001 utkom Saabye Christensens Halvbroren – en roman som er særdeles godt mottatt hos kritikerne i tillegg til å være en publikumsvinner. En ikke så vanlig men desto mer vellykket kombinasjon. På svært kort tid ble romanen solgt til ni land, inklusive England. I februar 2002 ble det klart at Halvbroren ville få Nordisk Råds Litteraturpris. Romanen har pr. desember 2002 solgt til 18 land. Forlaget visste at boken ville bli en suksess. Vi var overbevist om at den ville bli oversatt til mange språk, til tross for romanens omfang på 651 sider. Her fungerte troen – og apparatet omkring. Stolthet på vegne av ens nasjonale litteratur har ført frem. Det er vanskelig å få øye på noen som står i skyggen med luen i hånden.

Eirin Hagen er rettighetsredaktør