Nomineret til Nordisk Råds Litteraturpris 2003

Å svike eller bli sviktet av idealene

AV DAGNÝ KRISTJÁNSDÓTTIR OG SOFFÍA AUÐUR BIRGISDÓTTIR

Álfrún Gunnlaugsdóttir
Yfir Ebrófl jótið (Over Ebro-elven)
Mál og menning. IS

Tre islendinger deltok i borgerkrigen i Spania i 1936-1939. Én av dem skrev en smertefull bok om sine krigserfaringer. Álfrún Gunnlaugsdóttir (f. 1938) baserer romanen Over Ebro-elven (Yfir Ebrófljótið, 2001) blant annet på denne islendingens fortelling i tillegg til andre historiske kilder og en grundig kunnskap om spansk kultur og historie. Álfrún Gunnlaugsdóttir studerte i Francos Spania i seks-tiårene, og to av hennes tidligere bøker utspiller seg dels i Spania.
Romanen Over Ebro-elven viser fram et nådesløst bilde av den spanske borgerkrigen som Hitler og Mussolini brukte som laboratorium for sine nye drapsmaskiner mens resten av Evropa toet sine hender. Fortelleren, Haraldur, i Over Ebro-elven er blitt gammel og syk når han begynner sin fortelling. Hans kjære kone har forlatt ham, men sønnen dukker opp nesten daglig for å passe på den gamle og problematiske faren som sitter stort sett i mørket henfallen til sine minner. Under flukten ut av Spania i 1938 tvinges han til å forlate sin kammerat, Anders, som har små sjanser til å klare flukten. Anders tar det løftet av ham at han skal fortelle verden om det som de har sett under sin tid som frivillige i republikanernes styrker. Han skal fortelle om de svikene som ble begått av Evropas gamle stormakter som snudde ryggen til det som skjedde i Spania under fasistenes fremmarsj. Anders legger ertende til: ”Jeg tør ikke forlange at du forteller om kommunistenes svik.” Harald gjør ingen av delene. Han bestemmer seg for å si ingenting, la glemselen legge seg over det som skjedde og fortrenge det hele. Det kommer til å påvirke hele hans liv, hans forhold til alt og alle. Men til slutt vender det fortrengte tilbake med full styrke. Det viser seg at ingenting er blitt glemt, ingenting er bearbeidet. Den gamle soldaten er i gjentakelsens vold, og alle traumaene dukker opp i tur og orden. Minnene kommer litt haltende og ukronologisk til å begynne med, men etterhvert blir de mer sammenhengende, og krigen fremstår i all sin styggedom.
Over Ebro-elven er en storslått anti-krigsroman. Mange forfattere har skrevet om borgerkrigen i Spania, den mest berømte er kanskje Ernest Hemingway, mens Álfrún Gunnlaugsdóttirs versjon skiller seg fra disse på vesentlige punkter. Ventingen, leden og følelsen av å opptre ufrivillig i en slags absurd teaterforestilling blir mer og mer pågående. De frivillige blir sendt til og fra som kvæg, de får sparsomme opplysninger om krigens gang, bare løse rykter i tillegg til de sosialistiske flosklene som de fester mindre og mindre tillit til etter hvert. De heroiske forestillingene de hadde om å skulle kjempe for frihet og sannhet forvandles til en udramatisk venting etter mat, avlusing og rene klær. Kroppens funksjoner spiller en stor rolle i romanen og mat … om man får noe å spise, om det er spiselig, om det tilfredstiller den vedvarende sulten. Det gjør ikke saken bedre at maten blir tatt fra det uthungrede folk som volontørene har satt seg fore å frelse.
Til slutt får disse unge mennene kjempe mot fienden, og da først setter desillusjonen seg inn. Kampene er på forhånd tapt, det hersker totalt kaos, utlendingene blir brukt som kanonfôr. Det forstår de selv etter hvert, og paranoian kommer i tillegg til angsten og utmattelsen. De får da også etterhvert beskjed om det som virkelig foregår bak kulissene hos ledelsen for frihetskjemperne, de får høre om blodige konflikter blant sosialisterne, maktkamp og villrede som blant annet bidrar til den kaotiske krigføringen de faller som ofre for. ”Det var ikke meg som svek idealene,” sier Haraldur til sin sosialistiske svoger – ”det var idealene som svek meg.” Det er et fullstendig avdramatisert bilde av krigen som gis i denne romanen, og man kan spørre seg om det skal en kvinne og en pasifist for å fortolke krig på denne måten. Men Over Ebro-elven rommer ikke bare dette oppgjør med borgerkrigen i Spania, den gjør også opp med sosialismens løfter og løftebrudd, som satte så dype spor i det siste århundrets historie. Den smertefulle prosessen det utgjør for den gamle Harald å huske, gjenta og bearbeide sin fortid, får ham også til å se det i øynene at hans elskede kone ikke har gått fra ham, men er død – i slutten av boka kan han se sin situasjon i øynene. Og det er i hvert fall noe…

Dagný Kristjánsdóttir er professor i litteratur
Soffía Auður Birgisdóttir er litteraturvetare