Den ekshibisjonistiske forfatter

AV TORE REM

Ingen kan klage over at litteraturen i dag er blitt usynlig – i alle fall ikke om den kan sies å representeres av forfatterstandens synlighet. Dagens mediekultur synes å nære en nesten grenseløs fascinasjon for forfatterens person.
Forfattere, som vel først og fremst har utmerket seg gjennom sitt forhold til skriftligheten, demonstrerer kontinuerlig sin verdi gjennom talens og opptredenens format. Ved å få et godt inntrykk av forfatteren, og her kan forfatteren gå inn i et begrenset antall roller – det være seg som seriøs, eksentrisk eller folkelig – skal vi besnæres av forfatterskapet.

Intervjuet
Skillelinjene mellom sjangrene kjendisintervju og litterært intervju har blitt utydelige. Forfatterintervjuet fortrenger kritiske vurderinger av bøkene. Sett i forhold til lesernes forventninger, representerer dette forumet en av de mest betydningsfulle former for selvkonstruksjon forfatteren har til rådighet. Men hvor mye forteller denne medie-skapte autentisiteten oss om forfatterens litteratur?
I en av fjorårets norske smådebatter formulerte forfatteren Christopher Grøndahl en protest overfor den litterære offentlighet: ”Vi forfattere er ikke popstjerner. Vi tilhører langsomheten.” Temaet var forfatteres evne til å markedsføre seg selv.
Jeg vil koble dette til en uttalelse Jon Fosse kom med tidligere på året: ”Det finnes jo nesten ikke én forfatter som kan nærme seg den blyghet man finner hos endel skuespillere”. Kanskje synes disse to formuleringene umiddelbart å slå hverandre i hjel, men de handler om forskjellige innganger til samme sakskompleks. Den ene snakker på vegne av idealet; den andre på vegne av virkeligheten. Og begge kan ha rett. Det dreier seg om forfatterens posisjon i kulturen, og om forholdet mellom forfatter og tekst.Av de to kan Fosses uttalelse godt ha vært ment som den mest oppsiktsvekkende. Er det slik at forfatterne – utøverne av denne langsomme kunstart vi kaller litteratur – nå har overtatt skuespillernes rolle som kulturens store ekshibisjonister?

Gamle myter
Den berømte forfatter – forfatteren som kjendis – er selvsagt ikke av ny dato. ”I awoke one morning and found myself famous,” sa Lord Byron om mottakelsen av sin diktsyklus Childe Harold’s Pilgrimage (1812–18). Og utover på 1800-tallet, i et nytt mediesamfunn, kunne forfatterne virkelig bli celebriteter. Charles Dickens ble den mest berømte av alle viktorianere, bare forbigått av hun som ga perioden sitt navn. Dickens har blitt karakterisert som den første person som ble et ”name brand”, en person som samtidig var en merkevare.
Forfattere visste etterhvert å utnytte det kommersielle potensial som lå i geniestetikken – den Byron hadde gjort sitt for å etablere. I de siste par tiår av det 19. århundre opererte vår hjemlige Alexander Kielland i spennet mellom en opphøyd forfatterrolle og en ny profesjonalitet hvor han i detalj engasjerte seg i sine bøkers plassering i markedet. Forfatteres utnyttelse av egen berømmelse er ikke av ny dato.

Den gnissende tekst
Det ligger en historisk innsikt i at alt neppe er nytt. Men samtidig er det neppe slik at alt er som før. Det er ikke noe prinsipielt nytt i at forfattere dyrkes. Ei heller i at de forholder seg til markedskreftene. Forfattere har forstått sine roller ulikt til forskjellige tider, men de har lenge posisjonert seg i det Pierre Bourdieu har kalt “det litterære feltet”. Men at vår litterære kjendiskultur har presedens, behøver ikke bety at alt er såre vel.
Vår tids mediekultur, med sitt fokus på personlighet og intimitet, kan også representere noe nytt. Dette nye kan til og med ha ført til at teksters liv i kulturen i noen grad reguleres gjennom andre mekanismer enn tidligere. Og det kan føre til at forfatteres personligheter, og deres mer eller mindre trivielle utlegninger om alt og ingenting, kan komme til å framstå som viktigere enn litteraturen.
Kan man redde teksten? Behøver den å reddes? Bør flere bekymre seg for om litteraturen klarer å forvalte sin oppgave som et unikt forum for erkjennelse? Som noe som gnisser mot de rammer våre dominerende medier synes å pålegge den.
Med sedvanlig teft for det overraskende poeng, påsto Oscar Wilde at ”It is only the shallow people who do not judge by appearances.” Hva man enn måtte slutte av dette, er det uunngåelig at man til en viss grad skuer hunden på hårene. Og i den utstrekning forfattere er synlige i offentligheten, skaper de seg et image, eller blir tildelt et. Men i hvilken grad er den litterære offentligheten oppmerksom på disse posisjoneringene? Litterær merkevarebygging kan avfeies som triviell, men den har utvilsomt betydning for lesernes oppfatninger av et forfatterskap, og for om en forfatter i det hele tatt når leserne.

Spillets gang
Christopher Grøndahls frustrasjon rettet seg mot nivået på kulturjournalistikken. Det kan være et viktig poeng. Vinneren i den stadige kampen om oppmerksomhet er, slik Grøndahl ser det, “Den Helt Greie Boken”. Her presenterer Grøndahl et smaksargument. Men antagelig er det mer konstruktivt å snakke om at vinneren heter “Den Helt Medietilpassede Forfatter”.
Medienes forhold til forfatterens persona utelukker nemlig ikke et sammenfall mellom oppmerksomhet og litterær verdi. Men de samme mekanismer kan åpenbart også fungere ekskluderende overfor sterke tekster som mangler medietilpassede forfattere. Når presentasjonskunsten blir vår fremste kunstform, må de mindre presentable lide.
Kanoniseringsprosessene vil alltid gå sin til dels uforutsigbare gang og våre begreper om litterær kvalitet har relativ status. Men på tross av disse kjensgjerningene trenger vi en årvåken og kritisk kulturjournalistikk og en litteraturkritikk som på intelligent vis makter å ta inn over seg spillet mellom forfatterperson og tekst.
Hvordan skal man få øye på de forfattere som ennå ikke har rukket å bli ekshibisjonister? Nettopp gjennom å være seg spillets regler bevisst, kan en kritisk offentlighet bedre få fram de sterke tekstene og de gode forfatterne – inkludert dem som i dag synes dømt til å vandre i image-skyggenes dal.

Tore Rem er førsteamanuensis