Selvbevisst identitetsproblematikk for ungdom

AV ANNE-STEFI TEIGLAND

Hva skiller en ungdomsbok fra en voksenbok? Spørsmålet dukker med jevne mellomrom opp og er ikke alltid like lett å svare på. Det er da også gjentatt så mange ganger at det oppleves som ganske trivielt. Like fullt står det der og skaper uro når skillelinjer fra tid til annen viskes ut.
For ungdom som leser bøkene, spiller det kanskje ikke så stor rolle. Flesteparten av dem krysser forhåpentligvis med åpent sinn selv grenser i jakten på litterære opplevelser. Men for oss som skal forholde oss til (sjanger) benevnelsen ungdomslitteratur, kan det innimellom være vanskelig å sette opp kriterier. Det handler om flere faktorer, men det at vi lever i en tid hvor skillelinjene mellom det å være ungdom og det å være voksen i seg selv er i bevegelse, er nok den mest fremtredende. Da er bøker som Jon Ewos trilogi om 16 år gamle Adam gode å ha: Sola er en feit gud (1999), Månen er en diger pudding (2000) og Jorda er tøff og naken (2001). Ewo tematiserer nemlig her det jeg anser for å være ungdomslitteraturbegrepets kjerne, nemlig overgangen fra barn til voksen. Og han gjør det på en så selvbevisst og tydelig måte at vi aldri er i tvil om hvorvidt dette er ungdomslitteratur eller ikke.

Kontrakt
Gjennom de tre bøkene følger vi hovedpersonen Adams utvikling på jakt etter identitet. I den første møter vi ham på toppen av en silo på Grünerløkka i Oslo i dyp frustrasjon over tilværelsen. Ekskjæresten har nylig vraket ham fordi hun syns han er for barnslig. Nedbrutt av kjærlighetssorg føler Adam at han har nådd bunnen, men greier heldigvis å etablere nok pågangsmot til å gjøre noe med saken. På toppen av siloen inngår han en kontrakt med sola og bestemmer seg for å bli voksen – fort, det vil si i løpet av en sommermåned.
Det spesielle med Ewos måte å tematisere identitetsproblematikken på er at han gjør den til Adams hovedprosjekt. I den første boken har Adam en klar formening om at voksensfæren er svaret og handler ut fra det. I den andre boken kommer tvilen sigende, og han bestemmer seg for at det likevel ikke haster så fælt med å bli voksen. Kanskje svaret ligger i å bevare barnet i seg en stund til? I den tredje kastes det lys over en litt mer individuell løsning. Adam har tilsynelatende forsonet seg med seg selv, men skjønner etter hvert, særlig etter påtrykk fra omgivelsene, at det ikke nytter å stå på stedet hvil. Skal man være et helt menneske må man utvikle seg.

Handlekraft
Bøkene oppsummerer på denne måten tematiske strukturer som går igjen i dagens ungdomslitteratur. Forskjellen er at Ewo har valgt en tydelig, selvreflektert innfallsvinkel. Adams identitetskrise ligger ikke begravd under et lag av ytre frustrasjoner. Han har tilnærmet normale boforhold hjemme, dvs. foreldre som fremdeles lever sammen og som evner å være tydelige omsorgspersoner, noe som i seg selv fremstår som et friskt pust. I mange av dagens ungdomsbøker utgjør sviktende omsorgspersoner en utløsende effekt på hovedpersonens identitetskrise. For Adam er det annerledes. Han suger frustrasjonen fra eget bryst og dermed blir det lettere å tro på ham.
Et annet fremtredende trekk er Adams evne til handling. Adam gjør virkelig noe med sin egen situasjon og møter livets mange prøvelser med pågangsmot, vidd og selvironi. Måten problemene hans presenteres på har dessuten en samtidstrøkk som engasjerer. Begge deler viser at Ewo er en forfatter som er opptatt av å kommunisere med leserne sine. Han lar endatil fortelleren henvende seg direkte til oss og titulerer oss som ”brødre & søstre” bøkene gjennom. Språket er gjennomført i en humoristisk, muntlig stil, med en sikker pulserende rytme og en innebygget selvironi som gir det fortalte et humoristisk løft. Vi ler likevel ikke av Adam, vi ler med ham.
Innebygd i den direkte henvendelsen oppfordrer Ewo oss til å tenke gjennom særegenheter knyttet til den litterære kommunikasjonsprosessen. Som lesere må vi forholde oss til en hovedperson som snakker på vegne av en forfatter. En forfatter som i et etterord snakker på vegne av seg selv og til musikalske og litterære referanser.

Salgstall
At bøkene utgjør en trilogi er et symptomatisk trekk ved dagens ungdomslitteratur. Oppfølgere, både såkalt frittstående og mer seriepregede, er nærmest blitt en karakteristikk i seg selv. Det handler nok om leserens glede over repetisjoner, et nytt møte med en hovedperson man har likt å lese om, men også om salgstall. En hovedperson som allerede er utropt til litterær helt har et bedre salgspotensialet, selv om kvaliteten på slike serieprodukt varierer. Man koker suppe på samme spiker så å si. Så også hos Ewo. Den første boken, som han fikk Kulturdepartementets litteraturpris for, er klart den beste. Den andre har en løsere komposisjon og historien flyter litt ut, men i den tredje haler han prosjektet i land igjen. Og samlet fremstår trilogien som et høydepunkt i Ewos forfatterskap.
Bøkene oppsummerer dermed på mange måter ungdomsbokens særegenheter. De er tydelige i sin behandling av identitetsproblematikken, som i seg selv er et velkjent tema, men uten å bli lettvinte. De har en klar handlingskurve knyttet til hovedpersonens evne til å forandre sin egen situasjon – det at Adam tar konsekvensen av sine grublerier og handler. Og de er skrevet i et språk som ungdom kjenner seg igjen i. Alle disse faktorene bidrar til å fremhever Ewo som ungdomsbokforfatter. I tillegg evner han å etablere en tankevekkende litterære distanse uten at vi som lesere mister troen på bokens hovedperson. Adam trer i forgrunnen som en sterk og selvstendig personlighet. Som et ungt menneske vi kan identifisere oss med.

Anne-Stefi Teigland er magister