Ut av hverdagen - inn i virkeligheten

Af Kjetil Strømme

I de siste årene har det vært mulig å ane en form for bevisstgjørende kraft – en mer eller mindre uttalt og kritisk holdning til samfunnet vi lever i – hos flere forfattere som ved første øyekast har lite til felles. Det kan også synes som de mest interessante forfatterskapene i så måte, er de som tydeligst utfordrer den realistisk-psykologiske romantradisjonen. Abo Rasul og Thure Erik Lund er kanskje ikke blant de mest leste, men definitivt blant de mest interessante av 2000-tallets norske forfattere. Hva er det disse to oppnår ved å på ulike måter utfordre den etablerte og realistiske romanen? Og kan romaner som i liten grad utspiller seg i en gjenkjennelig hverdag, allikevel romme politisk sprengkraft?
Da Macht und Rebel ble utgitt høsten 2002, var det som en frittstående oppfølger til Abu Rasuls debut The Cocka Hola Company (2001). Hovedpersonen Rebel er et livstrett medlem av en subkultur som er så subversiv og demonstrerende at den har begynt å bite seg selv i halen. I anti-korporativitetens navn produserer aksjonistgrupperingen PUSH produkter og aksjoner som er ment å skulle undergrave de multinasjonale selskapenes originale ikoner, men som i all hovedsak ender med å bekrefte det systemet de ønsker å bekjempe. For Rebels del er resultatet en holdning som ligger nær en total misantropi. „Jeg hater i bunn og grunn alle folk jeg møter. Jeg hater faenmeg alle. Jeg har begynt å hate ting også i det siste. Og lyder. Det finnes ikke en lyd som ikke irriterer meg. Jeg synes alt er stygt.“ (Macht und Rebel, s. 8)
Rebel er rammet av en nummenhet og en oppgitthet som preger alt han gjør, sier og tenker. Ingenting virker lenger overskridende. Så møter Rebel den intelligente og street-smarte Macht, som benytter seg av sin inngående kjennskap til subversive undergrunnsmiljøer (av den typen Rebel frekventerer) som han nennsomt overfører til hyperkapitalistiske – og for unge og kjøpesterke forbrukere kredible – motemerker og firmaer. De to slår sine spalter sammen i et opprør som rammer og „liver opp“ i alle retninger, med pedofil sex, vold og fascistsymboler som sentrale ingredienser.
I et litterært univers som er så karikert i alle retninger at det ikke lenger kan sies å fremstå som realistisk, makter Abo Rasul likevel å kommunisere et relevant innhold når han for eksempel problematiserer den politiske venstresidens naivitet og den generelle skandinaviske nummenhet. Så sant man ikke, som Øystein Rottem, faller for fristelsen til også å vurdere Rasuls form ut fra en forventning om realisme: „Problemet med bøker som «Macht und Rebel» er at de har så lett for å falle i den graven som forfatteren har ment å grave for andre, eller sagt med andre ord: selv å bli et symptom på de fenomenene som han tar et oppgjør med. Så overdrevent rå, ekkel og grovt pornografisk er denne romanen at det kritiske potensialet svekkes,“ skriver Rottem i sin anmeldelse av Macht und Rebel i Dagbladet.
Hos konkurrenten Verdens Gang viser Susanne Hedemann Hiorth større forståelse for forfatterens forhold til virkeligheten: „Abo Rasul tar sitt litterære univers langt nok til å beskrive en syk, syk verden. Disse karakterene er über-drøye i forhold til kvinnesyn, pedofile preferanser og slangeagurker som kjøres opp et visst sted. Like fullt er romanen usedvanlig morsom, fordi absurditeten i samtiden tas på kornet.“
I et foredrag om politisk litteratur ved Universitetet i Oslo i mars d.å. påpekte Kjartan Fløgstad at det først og fremst er i polemikk og sakprosa det er mulig å måle litteraturens virkning på samfunnet, og da først og fremst gjennom mengden av medieoppslag denne litteraturen genererer. Dette trenger ikke bety at sakprosaen har fortrengt skjønnlitteraturen fra den politiske arena; kun fra den mest synlige og medierte delen av den. I et språkstyrt og modernisert samfunn vil staten nødvendigvis benytte språket til å reprodusere sin egen makt. En språklig utvikling i litteraturen vil dermed kunne påvirke en av de viktigste faktorene i maktproduksjonen, i hvert fall over tid.
Det er blant annet ut fra et slikt syn på språk som makt at en forfatter som Thure Erik Lund for alvor blir interessant som forfatter. Én ting er at Lunds skildringer av konflikten natur/kultur og individ/samfunn kan leses mer eller mindre bokstavelig som samfunnskritikk og dystopier, men det er først når Lund kobler sammen språk og materie, for deretter både å sabotere og innovere språket, at det åpner seg en ny og større politisk dimensjon ved teksten. En dimensjon som nok er lite målbar, men som likevel oppleves som mer revolusjonerende og risikabel. Som Lund selv uttrykker det i Compromateria (2002): „Jeg ville bryte mønsteret. Jeg ønsket å gi verdensmaskinen noe grusaktig, skranglete, abstrakt, som den ikke kunne sluke, som den ikke kunne fatte, men som kunne forvandle den, ubegripelig, fordi det skulle være et bilde på den selv.“ (Compromateria, s. 62)
„Et bilde på den selv,“ skriver altså Lund. Men likevel er hans dystopi, der en underlig forfatterkarakter suges inn i et fremtidig teknokrati fullt av neologismer, bortimot så langt fra tradisjonell realisme som det er mulig å komme. Karl Ove Knausgård skriver klokt om Compromateria i sin anmeldelse av romanen for Klassekampen, og legger vekt på Lunds bruk av språket ikke bare som et verktøy for å betrakte verden, men også som et fenomen i verden, „som en selvstendig, aktiv agerende organisme, utenfor vår kontroll.“ Dermed er det mulig å si at Compromateria faktisk er realistisk, i den forstand at den virker inn på språket – og dermed virkeligheten – som omgir oss.
Men Lund er ikke bare abstrakte og kompliserte konstruksjoner, her er det også rom for politisk satire som tydeligere kan relateres til norsk virkelighet: „Compromateria sier faktisk rett ut at noe sånt som „vanlige folk“ ikke eksisterer, ettersom de cerebrale massiver mener at alle vesener er unike og individuelle skikkelser, og at det derfor ikke er noe sånt som heter „vanlige folk“. Dette er bevisst politikk, i frykten for å etablere en størrelse som noen utgrupper skal kunne referere til, rent abstrakt, for å kunne trekke billige reaksjonære politiske poenger.“ (Compromateria, s. 158)
Både Lund og Rasul utfordrer altså vår oppfatning av virkeligheten med sine romaner, og dermed også vår idé om hvor grensene går for hva som kan kalles „realisme“ i litteraturen. Der Rasuls utfordring ligger relativt tett opp til den verden vi kjenner, og således oppfattes mer som en evolusjon, en grensedytter, er Lunds språklige og litterære prosjekt nærmere en revolusjon, eller grensesprenger. Den ytterste konsekvensen av Lunds romaner kan faktisk bli at hele det tradisjonelle begrepet om litterær realisme imploderer.

Kjetil Strømme er forlagsredaktør og frilans litteraturkritiker