Grønlands gull

Af Jon Michelet

For noen år siden foretok jeg et par korte, men lærerike, sjøreiser lengst sør i Kalaallit Nunaat. Når jeg her åpner med å skrive navnet på verdens største øy slik det gjøres på inuitenes språk – og ikke begynner med å skrive Grønland som er det vanlig brukte navnet i Skandinavia, og som i forskjellige oversettelser er det navnet verden bruker (engelsk; Greenland, tysk; Grönland, italiensk; Groenland) – er det ment som et signal. Jeg tror at Kalaallit Nunaat-navnet, som er et offisielt navn, vil komme seg ut av parentesene i oppslagsverkene i takt med at grønlenderne vinner mer selvstendighet. Selv henger jeg som nordmann fast i Grønland-navnet, og det vesle jeg vet om øya har jeg for det meste fra klassiske norske bokkilder.
Mitt ærend i Grønland våren og sommeren 1996 var et typisk norsk ærend. Jeg hadde fått i oppdrag å skrive en ekspedisjonsbok om ferden til to unge landsmenn. Disse to, Rune Gjeldnes og Torry Larsen, skulle padle kajakk fra området ved sørspissen, Kap Farvel, til der hvor innlandsisen begynner. Så skulle de gå på ski langs hele Grønland til det nordligste punktet, Kap Morris Jesup. Jeg var med der det var mulig, i følgebåten under padletappene sørpå i slutten av mars måned, og under uthentingen med fly oppe i det ekstreme nord i midten av juni. De to gjennomførte verdens lengste skitur, og jeg skrev boka Grønland på langs (1997) basert på ekspedisjonsdagbøkene, egne opplevelser, norske bokverker, samt noe grønlandsk kildemateriale.
Grønland har både i det norrøne og moderne Norge blitt vurdert som en arena for erobringer og eventyr. Jeg ville skrive om et slikt eventyr som foregikk tusen år etter vikinghøvdingen Eirik Raudes landnåm, og drøye hundre år etter Fridtjof Nansen-ekspedisjonens pionérkryssing av Grønlands ismassiv, og jeg ville skrive med en viss ironisk distanse.
Bare i glimt formidler min bok noe av dagens grønlandske hverdagsliv og politikk. Det har jeg hatt dårlig samvittighet for. Derfor har jeg prøvd å følge med på det som foregår i den delen av det danske riket som Grønland utgjør, i utviklingen av selvstyret i forhold til Københavns makt, og stridighetene med USA om den store, militære Thule-basen som amerikanerne driver.

Bak horisonten
Å følge med i grønlandske saker med Norge som utkikkspunkt burde, i pakt med tradisjonene, være ganske greit. Men vi er og blir dårlig informert om Grønland i Norge. Av og til fortoner det seg som om Grønland er sunket ned bak horisonten i vest for oss. Det er i dag et betydelig større antall nordmenn som reiser til eller bor permanent i Thailand enn det er som ferdes til Grønland eller bosetter seg der. Nordmenn flest vet nå mer om Thailands kyster enn om Grønlands.
Et eksempel: Da jeg begynte å skrive denne artikkelen, var det kommunevalg i Grønland. Norsk, statlig radio brakte et av sine sjeldne Grønland-innslag om det kommende valget. Valgresultatet fikk vi imidlertid aldri høre noe om.Vår mangel på viten om og interesse for Grønland henger sammen med at nordmenn ikke lenger i så stor grad som gjennom mesteparten av 1900-tallet utnytter – for ikke å si utbytter – grønlandske ressurser. Selfangsten i Vesterisen er ikke lenger en viktig næring for Vest- og Nord-Norge, og den omfattende norske reketrålingen i grønlandske farvann har gått tilbake.
Samtidig har nordmenn ved årtusenskiftet begynt en helt ny virksomhet i Grønland, og kimen til denne geskjeften fikk jeg for første gang høre nyss om under en av sjøreisene sørpå i 1996. Jeg oppfattet det som ble fortalt som et temmelig løst rykte, av den typen som har en egen evne til å oppstå i verdens villmarker og føre til Klondyke-stemning. Det skulle være funnet gull ved Nanortalik. Hører du, du langsveisfarende: Gull! En muligens drivverdig forekomst av det edle metallet.

I skjæringspunktet
Fra Nanortalik kom det vesle passasjerskipet „Colo“ som fraktet Grønland-på-langs-ekspedisjonens fotografer og skribent langs fjordene ved Kap Farvel. Fotografene var italienere. De stussa da de første gang så båten, siden còlo på italiensk betyr „sil“, og fordi det viste seg at båtens kaptein var det som man på italiensk kaller esquimése. Ordet „eskimo“ finnes på alle språk.
Skuta var ikke det minste lekk, og kapteinen, Karl Silassen, viste seg å være en framifrå sjømann. Der han manøvrerte mellom isbergene med skarpt jegerblikk på farvannet og et skrått blikk på radarskjermen, ble han for meg et symbol på det nye Kalaallit Nunaat, det som er i ferd med å framstå i skjæringspunktet mellom eldgammel fangstkultur og splitterny høyteknologi.
Vi hadde vår base i den knøttlille landsbyen Aappilattoq, der samfunnet var preget av at et godt torskefiske i fjorden var forsvunnet. Landsbyens innbyggere slo seg gjennom med selfangst fra småbåter. Jeg ble forundret over at det fantes et Aappilattoq langt sør i Grønland, for jeg forbandt dette stedsnavnet med en isbjørnjakt Nansens menn foretok. Nansens eventyr er skildret i bøkene På ski over Grønland (1890) og Eskimoliv (1891). Ekspedisjonen hans måtte overvintre, og det skjedde i byen som den gang bar det danske navnet Godthåb, men som i dag heter Nuuk, og er sete for hjemmestyret og dermed en slags hovedstad i Kalaallit Nunaat.
Norskokkupert
Nuuk ligger på 64 grader nordlig bredde, omtrent som Reykjavik i Island og Trondheim i Norge. Kap Farvel ligger på 60 grader nord, som Oslo. Aappilattoq er inuitenes ord for „sjøanemone“. Slike vakre vekster finnes i alle de grønlandske fjordene. Derfor er det bebyggelser kalt Aappilattoq flere steder.
Ved det sørlige stedet slo vikingene seg i sin tid ned. Da lå landet der folketomt, og forlokkende grønt. Det skinner ennå i grønt gras i de gamle norrøne bygdene som døde ut eller ble forlatt for et halvt årtusen siden. Til disse egnene satte Helge Ingstad kursen da han sammen med hustruen Anne Stine begynte prosjektet som 1960-årene skulle føre til oppdagelsen deres av vikingboplassen i L’Anse aux Meadows på Newfoundland.
Ingstad kjente Grønland. Han hadde vært sysselmann i Eirik Raudes land i 1932-33. Det vil si at han var guvernør i et norskokkupert område på Øst-Grønland på størrelse med Portugal, besatt av på vegne av regjeringen i Oslo av en håndfull fangstfolk. Danmark brakte det norske forsøket på nytt landnåm i Grønland inn for folkerettsdomstolen i Haag. Norge tapte og måtte trekke seg ut. Mer har jeg ikke plass til å si om denne affæren, som på sett og vis fortjener å bli forbigått i stillhet. Ingstads bok om okkupantenes overvintring, Øst for den store bre (1935), fortjener derimot å bli lest som et dokument om fangstmannsliv. I boka Landet under leidarstjernen (1959) skriver Ingstad om sitt tokt til det norrøne Grønland, der han fant sporene som førte til Newfoundland.

Unyansert
Til Nanortalik skulle jeg da oppholdet i Aappilattoq var over, som eneste ikke-grønlandske passasjer om bord i passasjerskipet „Klapmydsen“. Vi stevnet gjennom tett drivis ut fjorden Torukaataq, som munner ut ved stedet vikingene kalte Herjolfsnes. Da vi kom til det som skulle være åpent hav, var havet stengt. Majestetiske isfjell, nok til å senke en hel armada av Titanic’er, lå som en barriére langs kysten.
Om bord hadde vi passasjerer drukket endel øl. Skuta søkte nødhavn i den vesle havna Narsaq Kujalleq, Fredriksdal, der det var anledning til å kjøpe mere øl.
Når jeg nå skriver om dette, har jeg den norske utgaven av det internasjonale oppslagsverket Geographica liggende på skrivebordet. Verket er på over 600 sider i stort format. Det er gitt ut av forlaget Random House i Australia, mens det tyske forlaget Könemann står for de forskjellige europeiske utgavene som utkom i år 2000. En stor skare professorer står bak denne storsatsingen på geografi-fronten.
I Geographica-teksten om Grønland heter det om menneskene der: „De fleste grønlendere i dag er en blanding av inuiter og dansker, og mange har et vanskelig liv mellom to verdener. Sosialutgiftene er tunge. Alkoholisme, kjønnssykdommer og selvmord er utbredt i byene.“
Dette er det vanlige bildet utenverdenen får av den moderne grønlandske befolkningen. Ingen kan benekte at det finnes sosiale problemer i Grønland, og at det forekommer alkoholmisbruk. Jeg har sett det selv. Men jeg synes standardbildet blir malt i for grelle farger og er for unyansert. Det finnes liksom ingen plass til en hardt arbeidende kaptein Karl i dette bildet. Der finnes heller ingen plass til et fenomen som det grønlandske herrelandslaget i fotball, som nå har begynt å opptre på internasjonale arenaer, og som hvis det blir medlem i Det internasjonale fotballforbundet (hvilket det danske territoriet Færøyane er) kan bli en verdig representant for det nye Grønland. At grønlenderne tapte 0-5 for det samiske landslaget i disse lagenes første møte, i København, får vi regne som en nybegynnerfadese.

Gullet går ut
Ja, det ble drukket om bord i skipet „Klapmydsen“, der det lå innestengt av isen, og for alt jeg vet var det sosialbidrag det ble drukket for. Han var ikke edru, mannen som hvisket meg i øret om gullet på Grønland. Han framsatte et postulat: Dersom det virkelig ble åpnet en gullgruve i Nalunaq ved Nanortalik, kom gullet til å bli stjålet fra grønlenderne.
Det var mulig å oppfatte postulatet som fyllerør, men jeg gjorde ikke det.
Høsten 2001 publiserte jeg i den norske dagsavisa Klassekampen, som jeg da var redaktør for, en artikkelserie om den nye, verdensomspennende gullgravervirksomheten som drives av små firmaer som er notert på Oslo Børs. I artikkelen „Gull fra Grønland til Ghana“ fortalte jeg at Danmarks dronning Margrethe av det norsk-kanadiske selskapet Crew hadde fått et par gulløredobber lagd av de første mineralprøvene fra Nalunaq.
Disse øredobbene bør svi i dronningens øreflipper, etter min oppfatning. Grønlands eneste gullgruve representerer ikke landets framtid, men er et ny-kolonialistisk prosjekt som speiler den koloniale fortida.
I dag er Nalunaq i drift, med et siktemål om å produsere 150.000 tonn malm i året, med en lokal arbeidsstokk på bare 32 personer, grønlendere og dansker. Malmen blir ikke foredlet i Grønland, slik tanken var, men sendt til Spania. Sluttresultatet er 4 tonn gull på årsbasis. Norske aksjespekulanter har kjøpt seg opp i Crew og dominerer nå selskapet. Det grønlandske hjemmestyret som opprinnelig hadde 33 prosent av aksjene i Nalunaq-gruva, har i dag fått andelen redusert til 17, 5.
I en børsmelding fra Crew heter det at „the company is pleased to report that the Nalunaq ten year mine plan base case indicates a free cash flow (min kursivering) from Nalunaq to Crew of approximately USD 15 million per year after tax and minority interests.“
En fri strøm av 15 millioner amerikanske dollar er en stor, årlig pengestrøm ut av Grønland. Man kan kanskje ikke kalle operasjonen for et tyveri, men man kan kalle den årelatning, av en av verdens urbefolkninger, som Grønlands folk må regnes som.

Et rikt område
Geographica-verket skriver: „Grønlands økonomiske utsikter er relativt begrensede, fordi øya er nærmest totalavhengig av fiske og fiskeforedling. Disse næringsgrenene utgjør 95 prosent av all eksport. Et tilleggsproblem er at fangstene av reker stadig blir mindre. Arktisk fiskeindustri har skrumpet de siste årene.“
Overfisket på sårbare ressurser har fått drastiske konsekvenser. Likevel våger jeg å mene at bildet som tegnes også her er for dystert. I en verden som i økende grad vil mangle fisk og ferskt vann bør Grønland heller regnes som et av verdens potensielt rikeste områder. Da må øyas reine fjorder dyrkes, ikke plyndres.
Og da må man venne seg av med å tenke at grønlenderne er en vedvarende utgiftspost, og begynne å tenke at det er menneskene som er det virkelige, varige gullet i Kalaallit Nunaat, som betyr Menneskenes Land.

Jon Michelet er forfatter