Forblir døden en romantisk forestilling?

Af Kristin Ørjasæter

Da rennesansens Hamlet ble konfrontert med sin fars død ble han tvunget til å ta stilling til hvorvidt han selv skulle fremstå som en handlingens mann eller ei. I barokken fungerte bevisstheten om døden som en påminning om å gripe livet fullt ut, men også som en betenkning om å leve slik at man alltid er beredt til å dø. Hos både Dass og Engelbretsdatter fremstilles døden som en positiv mulighet for å bli frelst til det evige liv, slik at man unngår alternativet: å bli evig fordømt.
I romantikken fremsto døden som en terskel, ikke nødvendigvis bare mellom dette livet og det neste, men i hvert fall som en mulighet for noe annet, et vendepunkt i livet. Både hos Welhaven og Wergeland ser vi at den elskedes død inspirerer kunstneren til å produsere melankolske diktverk der den døde får evig liv i verket.
I dag vekker ikke døden de samme assosiasjoner til et evig liv som tidligere, men forestillingen om at den som forholder seg aktivt til døden får en ny innsikt som skaper nye muligheter, lever videre. Flere relativt ferske norske romaner vitner om at dette spesielle motivet påkaller et behov for å reformulere sentrale ideer fra romantikken.
I 2001 utga Ragnar Hovland Ei vinterreise. Romanen består av to fortellinger som er flettet inn i hverandre. Den ene er legpredikanten Lindemann sin reisefortelling. Han er vant til å være på reisefot, men denne reisen er annerledes for han er ikke lenger ute etter å omvende sjeler, han vil bare finne tilbake til sin ungdoms kjærlighet Johanna, som han aldri har fått fortalt at han elsker. To andre er også blitt med på ferden, nærmest ved en tilfeldighet. Reisen går gjennom Vestlandsnaturen og er fylt med trivielle betraktninger, kropps-onder, og fantastiske opplevelser av road-movie-natur. Her er realisme og fantastikk godt blandet. Den andre fortellingen er forfatterens egen dagbok fra det året han får vite at han har kreft, gjennom kjemoterapi og operasjon.
Romanen handler både om å reise inn i det ukjente og om at det er noe man bare må få gjort (gjennom den fiktive fortellingen), og om å dokumentere det livet man har mens man har det og i frykt for å miste det (i den autentiske dagboken). Det at de to tekstene er flettet inn i hverandre gir en ekstra driv til lesningen av hver av dem. Det er så enkelt som at vi stadig blir utsatt for en cliff-hanger som gjør at vi må lese videre samtidig som vi holder to tanker i hodet samtidig: Hvordan det går med Lindemann og hvordan det går med forfatteren. At de to blir forbundet er noe som skjer i leserens bevissthet for dette er ikke en metaroman. Dagboken handler ikke om at forfatteren skriver fortellingen om Lindemann. Dagboken handler om en forfatter som skriver dagbok. Den bekrefter at forfatteren lever sitt hverdagslige liv med bevisstheten om at han en dag skal dø. Men vi aner at det er en nær forbindelse mellom forfatterens liv og det andre livet vi leser om når vi for eksempel legge merke til at Lindemann lider av de samme kroppslige plagene som forfatteren.
Ei vinterreise er en sjeldent virkningsfull roman fordi den er „sann“. Dagboken avslører hvordan forfatteren opplevde å være dødssyk. Skildringen er autentisk, det er så tydelig at troverdighet ikke blir et problem. Litterært fungerer derimot oppmerksomheten på døden her nesten på samme måte som i barokken, dvs. som en påminnelse om hva som er det viktige i livet, og nesten på samme måte som i romantikkens kunstverk, dvs. som en slags kunstens muse. Forskjellen er at det ikke er den andres ånd som lever videre i verket. Utgivelsen av Ei vinterreise kan ses som en antydning om at forfatteren overlevde verket som han skapte da døden sto ham truende nær. Det ser ut til at bevisstheten om døden er flyttet fra liv til verk. Og dette er faktisk nytt. I romantikken formidlet verket den dødes evige liv som ånd. Hos Hovland formidler verket at den levende har overlevd døden – så langt. Når verket lukkes er døden midlertidig lagt på vent.
Andre selvfremstillingsromaner må arbeide mer med å etablere en leserkontrakt og konstruerer et insisterende autentisk nivå som forankrer fortellingen i virkeligheten som et vitnesbyrd om det levde livets historie. De utvikler et tilnærmet hyper-realistisk formspråk der skriveprosessen forankres i det konkrete som en motsetning til forestillingen om litteratur som formidler av en mer diffus „ånd“.
I 2002 utga dag Solstad 16.07.41. Også denne romanen handler om å reise. „Forfatteren Dag Solstad“ reiser til Berlin. Og også denne romanen inneholder to fortellinger, én om barndommen og én om å være i Berlin, men de to er ikke grafisk atskilt som hos Hovland, og de har samme jeg-forteller og hovedperson. Forholdet til faren og barndommen fungerer som en ramme rundt fortellingen om forfatteren som bosetter seg i Berlin og skildrer opplevelsen av å vandre rundt og gjøre seg kjent i sin nye by der han ikke forstår språket.
Tittelen 16.07.41 svarer til forfatterens fødselsdato, og dette er en metaroman som tar konsekvensen av det problematiske forhold at jeget som skriver romanen (forfatteren) også er jeget som skriver i romanen (fortelleren) og dessuten er jeget som opplever (hovedpersonen): Romanen tydeliggjør det multiple jeget som litteraturteorien insisterer på ved å skille mellom de ulike instansene.
I romanen ledsages dette multiple jeget til Berlin av sin døde far som er en engel på en sky. Fortellingen om farens død fremstår deretter som grunnfortellingen i jegets selvforståelse og blir utgangspunktet for at han skiller mellom „forfatteren Dag Solstad“ og „seg selv“. Dette er ikke bare en litteraturteoretisk fremkalt skinn-distinksjon, men også en fremstilling av en fragmentert identitetsoppfatning som hører vår tid til.
I 16.07.41 kobles tanken på døden sammen med identitetskonstruksjonen. Men det er ikke primært den døde farens ånd som får evig liv i verket, derimot er det selvet som konstrueres. Dette er en ny variant av den romantiske forestillingen om at den døde inspirerer den gjenlevende til å produsere et verk.
At bevisstheten om døden får betydning for den individuelle identitetsforståelsen er ikke nytt. Det interessante er at romantikkens forestilling om at forfatteren benytter sin egen erfaring med døden som inspirasjon for å produsere kunstverk fremdeles er høyst levende. Men forestillingens betydning er ikke entydig. Hos Hovland handler det i min lesning om å legge døden bak seg. Hos Solstad benyttes den romantiske forestillingen romantisk, dvs. til å konstruere en kunstner som i pakt med sin tid har en fragmentert identitetsoppfatning.
I 2004 utga Nikolaj Frobenius og Espen Haavardsholm hver sin selvfremstillende roman der en død mor står i sentrum for jegets identitetskonstruksjon. Begge benytter seg av fotografier og tegninger. Frobenius benytter også fotnoter, det er som de insisterer på å forankre det litterære verket i virkeligheten. Men motivet død kan i begge tilfeller diskuteres i lys av arven fra romantikken.
Til tross for at alle disse fire verkene insisterer på virkelighet gjennom en tydelig hyper-realisme kan det virke som om døden er bærer av så mange forestillinger at virkeligheten likevel ikke riktig trenger igjennom. Kanskje det er derfor formspråket er blitt så ekstremt realistisk, som om man bestreber seg på å få et grep om døden som svarer til vår tids forestillinger?

Kristin Ørjasæter er lektor i norsk språk, litteratur og kultur, Aarhus Universitet