Estetisk etikk

Af Kristin Ørjasæter

Deler av den moderne litteraturen har utviklet seg til å bli et vitnesbyrd om vår tids traumatiske hendelser. Et vitnesbyrd bekrefter at noe har skjedd. Men det er dessuten en tale på vegne av andre, de tause som ikke er i stand til å fortelle. Å bære vitnesbyrd er å ta ansvar for sannheten. Det er ikke bare å fortelle, men å ta ansvar for at det man forteller er sant og betydningsfullt. En slik litteratur formidler en etisk forpliktelse.
Forbindelsen mellom etikk og estetikk har lange tradisjoner. I norsk litteratur lanserte Johan Sebastian Welhaven på 1830-tallet (og i forlengelse av Kant, Schiller og J.L. Heiberg) ideen om at den nye litteraturen, den som skulle heve det demokratiske folkets moral og dannelsesnivå, måtte være etisk og estetisk forbundet med hverandre. Den filosofiske forklaringen på denne forbindelsen finner vi i Schillers lesning av Kant, i påpekningen av at etikk og estetikk har en vesentlig faktor felles; de oppstår i det samme fellesmenneskelige rom. Spørsmålene om hva som er god moral og hva som er god kunst blir avgjort ved konsensus.
Med realismens fremvekst i Norden oppsto forventningene om en litteratur som skulle være spesielt egnet til å intervenere i samtidens politiske debatter. Det gjorde ikke forbindelsen mellom etikk og estetikk mindre aktuelt, men realismen har altså ikke hatt monopol på etiske diskusjoner.
Trask. Forflytninger i tidas skitne fylde (2003) av Inger Elisabeth Hansen, er et omfattende modernistisk vandringsdikt. Det poetiske jeg er stedlig forankret, men har en flytende bevissthet som vandrer ut i verden og i historien for så å vende tilbake til utgangspunktet før jeget på nytt vandrer ut i verden. Det finner i diktet sted en stadig veksling mellom stedbundethet og flyt, mellom det frosne og det bevegelige. Det forskjellige er, med forfatterens egne ord, satt i beredskap.
Det som gjør sterkest inntrykk på meg som leser av Trask er at denne altomfattende poetiske bevisstheten tar like mye feste i den konkrete medievirkeligheten av krig og kaos, som i kunsthistoriens mesterverk og i det lokale stedet. Det skjer gjennom metaforassosiasjoner. Alle steder, alle tider og former blir gjennom bildenes sammenheng med hverandre inkorporert i den ene bevisstheten. Diktverkets form er basert på bilder som fører til nye bilder, og denne formen gjør det mulig å inkludere bevisstheten om krig i forestillingen om en grenseløs verden.
Inger Elisabeth Hansen har som poet et aktivt forhold til språket som medium og til det å være dikter, hun vil noe med tekstene sine. I essaysamlingen Blindsoner, som også utkom i 2003, formulerer hun et krav om at litteraturen skal være vesentlig. Og med det mener hun at det litterære verk skal tas på alvor som et språkverk. Litteratur er språk, og språk har den egenskap at den har betydning. Det språklige kunstverk skal være vesentlig både som språkutfoldelse og ved sitt innhold.
I Trask benytter Hansen kunsten til å vitne, dvs. til å fortelle sant og betydningsfullt. Samtidig benytter hun poesien til å aktivere leserens beredskap til å akseptere og registrere mangfoldet. Trask vitner om en virkelighet av forskjeller på mange plan samtidig. Den etiske oppfordringen om å være seg forskjellene og volden bevisst er uhyre effektiv fordi den ikke kommer gratis til leseren, men oppstår som en del av fortolkningsarbeidet med teksten.
Romanen Vill ni åka mera? (2003) av Selma Lønning Aarø kan også betraktes som et vitnesbyrd. Romanen handler om at den 2. verdenskrigs jødeutryddelse fremdeles får betydning for de overlevende ved en nesten realistisk iscenesettelse av en vitnemålssituasjon. Fortelleren er en 2. generasjons overlevende. Når han skal fortelle om seg selv, forteller han om sin fars traumatiske krigserfaring og morens svik. David er en typisk overlevende på den måten at han både bærer frem vitnemålet om farens erfaring samtidig som han fremstiller sin egen følelse av skyld overfor ham. Det er en klassisk overlevelse-skyldfølelse som blir fremstilt, her konkretisert gjennom det at David har gjort faren oppmerksom på morens utroskap, hvorpå faren dør. Vi kan si at romanen handler om overlevelsens omkostninger for de andre: Moren som måtte bære på skylden over sitt svik, David som bærer på skyldfølelsen for farens død. Det handler altså om traumenes betydning for det individuelle livet, også de andres liv, morens og Davids eget. Men kanskje stanser det ikke med dem?
Vill ni åka mera? er bærer av den vanlige forestillingen om at identitet konstitueres gjennom en fortelling. Men Vill ni åka mera? spør indirekte hvorvidt det har betydning om identiteten konstrueres gjennom ens egen fortelling om seg selv eller en annens fortelling om en. David forteller ikke bare sin egen historie, han forteller også sin tilhørers fortelling for henne. Hun har ikke sin egen tale her. Vi opplever det som om han taler seg selv frem, ikke henne, men på bekostning av henne. Den som ikke har sin egen stemme blir utslettet, blir intet, uten en fortelling fortalt av andre. Hans enetale oppleves som et overgrep. Vill ni åka mera? stiller dermed et etisk spørsmål, den diskuterer ikke bare overlevelsens, men også vitnemålets omkostninger.
Trask åpner leserens sinn ved hjelp av metaforassosiasjoner og i et modernistisk formspråk som gjør oss med-mottakelige for verden og virkeligheten, tiden, historien og krigen. Med hensyn til Vill ni åka mera? går veien til leserens refleksjoner via den individuelle historien som vekker mulighet for gjenkjennelse. Begge verk inneholder en bestrebelse på å vekke leserens oppmerksomhet overfor vår egen betydning i den verden vi deltar i. Heri ligger deres etiske fordring til leserne. I et intervju med Paal Bjelke Andersen sier Inger Elisabeth Hansen at det handler om å demonstrere hva vår kultur består av slik at bevisstheten om vår deltakelse i den blir aktivert (www.nypoesi.net). Denne etiske fordringen er uavhengig av estetisk formspråk.

Kristin Ørjasæter er lektor i norsk språk, litteratur og kultur, Aarhus Universitet