En svensk hunndjevel

Nomineret til Nordisk Råds Litteraturpris

Majgull Axelsson
Den jag aldrig var
Prisma. S

Af Ane Farsethås

Hovedpersonen i Den jag aldrig var har to identiteter: Siden hennes polske mor og svenske far aldri ble enige om hvordan datterens navn skulle uttales, ble hun hetende MaryMarie, og hun har siden ungdommen mentalt splittet seg i to personer med to ulike liv. Som lesere får vi aldri noe svar på det brennhete naturalistiske spørsmålet om hvem av de to fortellerstemmene som er (mest) virkelig og hvem som er fantasi. Det spiller da heller ingen stor rolle – bortsett fra at spørsmålet blir en narrativ drivfjær i romanens motor – ettersom teksten med stor fortellermessig autoritet lykkes i å overbevise oss om at: jo, slik er det, hun er to, og det er det.
MaryMaries splittelse ble virkelig akutt da hennes mann syv år før fortellertidspunktet falt ut fra et vindu og ble lam for livet: Hennes ene identitet, Mary, blir ved hans side, svelger i seg skammen over at det var en 16-årig østeuropisk prostituert som dyttet ham, og ender som vellykket bistandsminister som idealiseres for omsorgen for sin pleietrengende mann – inntil omstendighetene rundt mannens ulykke bringes fram av pressen.
Den andre identiteten, Marie, møter vi idet hun slippes ut av fengsel etter å ha sonet seks år for drap: I denne versjonen trakk nemlig Marie ut kontakten på maskinene som holdt mannen i live etter ulykken.
Med splittelsen i to alternative livsløp har Axelsson ikke bare skapt seg et rom for klassiske eksistensielle spørsmål, hun har også skaffet seg et effektivt grep for å se samfunnet både oven- og nedenfra: Kriminell eller minister -- her er det bare en stikkontakt og en håndbevegelse som skiller.

Poppsykologi
Om jeg skulle innvende noe mot denne medrivende romanen, er det først og fremst at teksten gir inntrykk av en noe oppløpen forklaringsiver i forhold til MaryMaries mindreverdighetskomplekser og skam („hårt arbete og en fulltecknad almanacka är ett effektivt värn mot världen“), og diagnoseiver overfor samfunnets moralske brister („Han köpte en människa bara därför att hon var till salu“). Og selv om MaryMarie selve forklarer at hun har forlest seg på populærpsykologi, forsvarer det bare delvis romanens mange poppsykologiske utfall, av typen: „Men detta är inte en värld der man kan tillåta sig att blotta sina sår“).
Til dette vil romanen antakelig si at leseren oppfører seg som fortellingens Per, som når kona snakker om brudd på menneskerettighetene hever øyebrynene og ser til siden: „Politisk korrekta fromlerier var pinsamma. Utomordentligt pinsamma“. Sannheten er at verden er en skitten affære, at folk er kyniske og menns seksualitet destruktiv, er det som om denne romanen insisterer på. Og det må den jo få lov til. Underveis har imidlertid denne leseren gått fra den største nysgjerrighet på hvor romanen har tenkt seg med sitt fascinerende anslag av to personer i en, og én hel generasjon interessante bipersoner, til en mer lunken følelse av å vite omtrent hva som kommer.

Kynisme og sårbarhet
Uansett om denne leser altså begynte å krangle litt med romanen underveis, var jeg likevel aldri i tvil om at denne boken, denne hovedpersonen kommer jeg til å huske. Jeg kommer ikke til å glemme dette selvutslettende høflige mennesket, som når hun er gravid spyr i håndvesken for ikke å plage flyvertinnene. Jeg kommer heller ikke til å glemme den voksne MaryMarie – som jeg ofte tenkte på som noe av en svensk hunndjevel – og hennes blanding av analytisk kynisme og sårbarhet, som til slutt presser henne inn i et hjørne der hun ikke har annet å si enn det ene ordet „Albatross“.
Hadde ikke romanen blitt så glad i sine egne forklaringer, tror jeg denne småsære blandingen av modernistisk bevissthetslabyrint og dagsaktuell samtidssatire kunne vært en riktig stor opplevelse.

Ane Farsethås er litteraturkritiker i Dagens Næringsliv