Georg Brandes - ånden som går

Af Sindre Hovdenakk

Snart 80 år etter sin død er Georg Brandes mer tilstedeværende i dansk litteratur enn på lenge. Blant annet opptrer han som en svært lett forkledd biperson i to nye romaner. Men nå er rollene plutselig ganske forandret. Den store frigjører er blitt til den store undertrykker. Og det moderne gjennombrudd er ikke lenger noe å være stolt av.
Jette A. Kaarsbøls roman Den lukkede bok var noe av en „instant success“ ved lanseringen høsten 2003 (på norsk 2004). Historien om den unge Frederikke som bryter ut av en ulykkelig forlovelse og søker mot 1870-tallets kulturradikale miljø for personlig og sosial frihet – bare for å finne at dobbeltmoral og forløyethet trives like godt blant litterater som blant geistlige – inneholder nokså grove karikaturer av realismens fremste menn. Og ikke minst av Georg Brandes selv, mannen som nedla kvinnelige beundrere med den ene hånden og oversatte John Stuart Mills Kvinneundertrykkelsen med den andre.
Det ligger åpenbart Kaarsbøl på hjertet å få frem i hvor sterk grad det moderne gjennombrudd også skapte tapere, ikke minst blant allerede marginaliserte grupper som kvinner og vanlige lønnsarbeidere. Og at personlig frihet absolutt ikke trenger å garantere for personlig lykke. Det er for å få tydeliggjort disse poengene at hun benytter Brandes’ skikkelse som en litterær kulisse. Forfatterens nærmest lærerinneaktige snusfornuft blir blåst opp til noe som ligner på grunnleggende kulturkritikk, med et både nærsynt og reduserende blikk på hva kulturradikalismen i alle dens former egentlig innebar. Det sier mye om både det litterære og politiske klima i Danmark tidlig på 2000-tallet når en slik pompøs dameroman finner gjennomslag hos store deler av det lesende publikum.
Høsten 2004 fulgte så Michael Larsen opp felttoget mot de kulturradikale med Den store tid – Aftenlandet, første bind av to i det som forlaget kaller en „føljetonroman“ om Lars Mikkelsens liv og skjebne. Også den unge Lars bryter med familie og bakgrunn for å finne seg selv som kunstner og mann i 1870-tallets København. Og også han legger snart Georg Brandes og hans bror Edvard for hat – de har for anledningen blitt utstyrt med etternavnet Adler. Lars Mikkelsens første forsøk som romanforfatter i den romantiske stil blir i boken nådeløst latterliggjort av den arrogante kritiker Brandes/Adler. Men vi får gå ut fra at hevnen er søt når bind to forligger.
Der Den lukkede bok først og fremst er en melodramatisk roman om kjærlighetssvik og ulykkelige kvinneskjebner, er Den store tid – Aftenlandet en typisk utviklings- og kunstnerroman, der den unge, mannlige hovedpersonen gradvis trer i karakter, og gjennom motgang og nederlag langsomt men sikkert beveger seg mot en avklaret personlighet.
Begge bøker inneholder alle underholdningsromanens kjennetegn, men Larsen har den fordelen fremfor Kaarsbøl at han faktisk skriver godt. Dessuten har han snedig nok sørget for å legge en krimintrige parallelt med hovedhandlingen, noe som nok skal sørge for at leserne holder seg våkne også gjennom andre og siste bind.
All underholdning og lettlesthet til tross: Det løper en nokså ubehagelig og lummer understrøm av aggressiv antiradikalisme gjennom begge romanene. Hvis vi skal ta bøkene på alvor som kulturelle temperaturmålere – og det skal vi nok – kan det tyde på at det reaksjonære Danmark nå er i ferd med å ta en mer enn 100 år forsinket hevn over de radikales demontering av den innestengte borgerlighetens falske fasader. Som et litterært fenomen er det i beste fall interessant. Som et kulturpolitisk signal er det i verste fall alarmerende.
Men Danmark hadde ikke vært Danmark hvis ikke kulturradikalismens fremste tradisjonsbærere hadde evnet å markere at arven etter Brandes så visst ikke har utspilt sin rolle. Et nærmest monumentalt uttrykk for dette er Jørgen Knudsens sluttføring av sin enorme Georg Brandes-biografi. I 2004 kom det siste dobbeltbindet av i alt åtte bind: Til sammen 2756 sider. Forfatteren har brukt ganske nøyaktig 20 år på dette arbeidet, og resultatet er ikke bare et biografisk verk som er imponerende i sin fremstillingsevne og uttømmende i sin detaljrikdom. Det er også et unikt kildeverk til en av de aller mest interessante periodene i skandinavisk historie, og fra første til siste side en uomgjengelig påminnelse om hvor helt avgjørende kulturradikalismen har vært i nordisk litteratur- og samfunnsliv fra 1870-tallet og frem til i dag. Georg Brandes holder i de fleste forhold, også biografisk, større format enn sine fiender.
At Brandes og hans likesinnede startet en kulturkamp som stadig raser, avspeiles også i tittelen på en essaysamling fra 2004: Det stadig moderne gennembrud. Under redaksjon av Hans Hertel ser åtte forskere her på epoken fra 1870 til 1900, og viser fra forskjellige innfallsvinkler hvordan kulturradikalismens ideer om personlig og kunstnerisk frigjørelse har bevart sin provokative kraft helt inn i vår tid. Det moderne har på ingen måte vunnet slaget om menneskets sinn, men det har helt åpenbart kommet for å bli.
Hans Hertel mottok våren 2005 den danske publisistprisen, for sitt mangeårige virke som litteraturprofessor, skribent og kritiker. Det kan trygt sies å være en pris helt i Brandes’ ånd, og Hertel kvitterer da også glimrende med sine egne bidrag i Det stadig moderne gennembrud.
Her gir han det helt store utsyn over epokens idestrømninger, han viser hvordan det litterære venstre og det politiske venstre ikke kan ses uavhengig av hverandre, og ikke minst hvordan den dype splittelsen i det danske venstre – mellom grundtvigianisme og brandesianisme (bondekultur og byradikalisme) – har fått fornyet aktualitet i dagens danske kulturkamp.
Men Hans Hertel er på ingen måte ukritisk overfor det han kaller den brandesianske dogmatikk. Blant annet går han i rette med den ureflekterte fremskrittstroen og ideen om fremskrittet som et evig ekspresstog: „… et uhyre, aldrig rastende, endeløst Tog, Menneskehedens evige Higen mod en stedse idealere oppfattet Frihed, Civilisationens og Fremskridets endeløse Triumftog“, som Brandes selv formulerte det i et av sine mer pompøse øyeblikk.
Etter et århundre der moderniteten raskt ble koblet sammen med politiske diktaturer og menneskelig destruktivitet, er det all grunn til å advare mot det Hertel kaller den modernistiske feilslutning: At kunsten og kulturen er på vei fremover, og at alt fortidig dermed er mindreverdig dagens uttrykk. Det er i en slik avantgardistisk holdning vi skal finne årsakene til den kulturelle kløften mellom elite og folk fremdeles synes svært dyp. Og at det kulturelle landskapet dermed blir liggende åpent for alle typer populisme.
Georg Brandes var først og fremst mannen som åpnet Danmark – og resten av Skandinavia – for perspektiver utenfra, skapte nye tankebaner og inspirerte til personlig frihet. Det er sikkert både interessant og utfordrende å utforske skyggesidene av den store mannens personlighet, og åpenbart fristende å benytte ham som en litterær mefistoskikkelse. Alle gudebilder, også de verdslige, trenger å bli utfordret.
Likevel får Hans Hertel siste ord: „Brandes’ gennembrud var ikke bare et litterært oprør. Det var en kulturkamp. Nu er vi midt i en lignende værdikamp, og mottoet kan passende være Kants og Brandes’ gamle slagord: sapere aude, dvs. hav mod til at vide. Modet bør omfatte modet til at vide hva Brandes reelt stod for, modsat den hadkampagne bygget på fordomme og uvidenhed som han og hans tradition så tit og nu igen er blevet udsat for.“